Flyging

Vi er blitt kjent med en kar her nede som studerer til å bli pilot. Da han må ha et visst antall timer under vingene, har han ikke vært gnien på å invitere med på flytur da vi er med på å betale utdanningen hans og han får selskap under en del rutineflyginer som er nødt å bli kjedelig etterhvert.

Nå skal jeg ikke gi inntrykk av at det er lett å få fly for pga ugunstige forhold har 11 av 10 planlagte flyturer blitt utsatt på ubestemt tid. Sandra og Morten har vel den uoffisielle rekorden på antall forsøk uten å få fly, men den som venter på noe godt venter sjelden forgeves:p

Søndag, lettere sliten etter helgas strabaser, ble det min tur til å fly. Været var nydelig og turbulensen var minimal så turen var kjempemessig med mye flott natur og strandlinjer av de sjeldne.

My partner in crime, Christian



Strandlinja et sted utenfor J-Bay..

Slik ser de fleste åkrene ut her nede og det er en veldig enkel grunn til dette:
Pga lite naturlig regn må de vannes og metoden som brukes er en tilhenger som
festes i midten av sirkelen og går rundt og rundt..

Cape Town

Lars Granberg skal sykle et terrengsykkel-loep her i Soer-Afrika som heter Cape Epic. Det bestaar av nesten 700 km kupert terreng fordelt paa 8 rimelig heftige dager og det sier seg selv at jeg maatte ta den korte turen fra Port Elizabeth (bare 800 km) og hilse paa/si lykke paa reisen. Han sykler foroevrig ikke alene og partneren hans heter Dagfinn, en lystig kar fra Trondheim med snakketoeyet i orden.

Det blir en kort visitt for min egen del da jeg kom paa onsdag morgen og reiser tilbake i morgen tidlig, men det er hyggelig aa treffe gamle og nye bekjentskaper..

Cape Town er forresten en flott by, men skuffende liten i forhold til forventningene..

De siste dagene har vært tettpakket med lesing til prøver i diverse fag. Det er ikke mye fornuftig som har festet seg i de lange timer, men et par morsomme ting som viser hvilken kulturforskjell vi snakker om..

I risk management sier de dette om å redusere risiko: "For å redusere risikoen ved å kjøre bil kan man konsentrere seg mer om trafikkbildet, men da mister man muligheten til å tenke på så mye annet. En annen mulighet er å kjøre mer forsiktig, men da kommer man senere fram"

I samme fag under temaet, ren risiko, er det fare for fysiske skader på eiendom, tyveri eller at utenlandske myndigheter beslaglegger eiendeler..


Da fartsgrensa gikk fra 100 til 120 km/t fikk de beskjed om å legge seg under duken igjen..

Transport

Det finnes i hovedsak to typer transportmidler når man skal bevege seg rundt i Port Elizabeth, den ene kalles Taxi og den andre kalles Cab. En taxi er det vi i Norge vil kalle en stappfull minibuss, men her nede er det faktisk det mest brukte framkomstmiddelet blant både studenter og innfødte. Det foregår på den måten at de kjører frem og tilbake mellom universitetet og sentrum samtidig som de tuter for å gjøre oppmerksom på at nå kommer det transportmiddel. I tillegg til bilhornet har hver sjåfør en hjelper som oppmerksomt følger med på sidegatene om det er noen mulige kunder på vei. Holdeplass finner du nøyaktig der taxien befinner seg på et hvilket som helst tidspunkt, uansett om det er midt på veien eller hvor det ellers måtte passe. Prisen er for øvrig 6 ZAR (ZAR eller R = sør-afrikanske rand) – oversatt til norsk vil det si ca 4 kr per tur (uansett lengde).
En cab er en normal drosje med sjåfør som tar deg dit du vil for en pris mellom R 25 og R 90. Alle utvekslingsstudentene benytter samme sjåfør; Pang. Han er en altmuligmann som ordner alt fra strøm til drikkevarer, men grensa går ved toalettpapir. Alle kjenner Pang og vi mistenker tidligere forbindelser til mafiaen i Cape Town. Ryktene vil i alle fall ha det til at han kjører rundt med våpen under setet, men det har vi av naturlige årsaker ikke turt å spørre om.

Vi har gått til anskaffelse av leiebil og kommet fram til at det fungerer greit. Det er på ingen måte en god bil, men den går framover, bakover og stopper når den (ikke) skal. Det krever dessuten litt tilvenning å kjøre på venstre side av veien, men det går rimelig kjapt:)

Vær-rapport for dagen: Sol og varmt med enkelte sporadiske byger av sand:)

Helgetur

Fredag, ca midt på dagen, pakket vi i bilen og tutet av gårde til Jeffrey’s Bay for å surfe og oppleve noe annet enn Port Elizabeth. Førsteinntrykket var en koselig, liten by med masse potensiale, men vi fant fort ut at tilbudet forsvant like raskt som dagslyset og eneste alternativ var da å oppholde seg der vi skulle bo, nemlig ”Island Vibe”. Jeg skal gjengi litt av det de skriver om seg selv i en reiseguide for backpackere: Island Vibe is like an island… because you never really need to leave or may never want to leave. Perched on a dune with a 270o view of the Indian Ocean, this sea-circled Eden has the perfect setting for any (self-respecting) beach bum.

Lørdag prøvde vi sandboarding, dvs brett på sand med, utrolig nok, dårlig glid. Voks måtte påføres etter hver tur, men heldigvis gikk det fortere og fortere etter hvert. Da instruktøren bygde hopp, ble det med to forsøk før vi sa takk for oss og hoppet i sjøen. Kjekt å ha gjort, men ikke så gøy at vi gidder igjen.
På ettermiddagen var det township-tour med en lokal helt kalt Cas - veldig energisk og pratsom.. Heksedoktor, hjemmebrygget øl og mange fornøyde barn er noe av det som sitter igjen fra rundturen samt rimelig drøy fattigdom.
Søndag ble tilbragt i alle fabrikkutsalgenen til Billabong, Rip-Curl og Qiucksilver for å nevne noen.

Som nevnt stod ikke den første leiligheten i stil til forventningene, men den vi har nå er absolutt kurant og det er på tide å vise den litt fram:)

Bloukrans Bridge

Et annet navn på dette fascinerende stedet, er ”verdens høyeste strikkhopp”.
Broa strekker seg 216 meter over bakken og midt på, under motorveien, har de festet et par strikker man tar rundt beina før man stuper i det som normalt kalles døden.

Jeg og Øyvind har prata om dette i lang tid og det har vært en av de tingene vi skulle gjøre mens vi var her nede. Tøffe som vi er har dette aldri vært noe problem, men turen ut til strikkhoppet er det verste jeg noensinne har gjort. Nettingen vi gikk på var gjennomsiktig og ga litt etter for hvert skritt man tok. Det er en rimelig ekkel følelse å tusle høyt over bakken på noe man tror skal gi etter og samtidig vet hvor langt man skal falle før det smeller.

Selve hoppet var derimot ikke så ille som man skulle tro. Du festes i alt som skal festes, føres ut til kanten og hopper/blir dyttet utfor. Deretter følger ca 5 sekunder fritt fall før man spretter opp og ned til de kommer ned for å heise deg opp igjen. Utsikten er fantastisk og adrenalinet strømmer på under hele ferden. Anbefales til alle som har muligheten!

Addo Elephant National Park

Lørdag 28. februar dro vi til Addo Elephant National Park for å komme oss vekk fra byen og se litt på det eksotiske dyrelivet som Afrika kan tilby. Elefantene stod i klynger, strutsene løp om kapp med bilen og skilt som minnet oss på å ikke kjøre på elefant- eller neshornbæsj var vel det vi så mest til i løpet av vår 4-timers kjøretur inne i reservatet. I tillegg så vi mange ”dungbeetles” (de små billene som triller på store baller med dritt) og en del skilpadder som ville krysse veien foran oss.
Det var en flott tur, men vi må nok ta en tur til for å få maksimalt utav opplevelsen.